fredag 24. mai 2013

Iran: Frå dobbelmakt til einevelde?

Den 21 mai 2013 vart Iran eit heilskapt diktatur, proklamerte Le Monde lett bombastisk på leiarplass i går. Nå vil nok mange opposisjonelle hevde at det har Iran vore lenge, men det er likevel grunn til å spørre seg om det ikkje skjedde eit grunnleggande skifte i den spesielle iranske styringsforma denne veka. Det kan derfor vere grunn til å sjå litt på kva som fann stad.

Det konkrete var, som vi har sett i nyheitsmediene, at to framståande kandidatar vart nekta å stille i presidentvalet 14. juni: den tidligare presidenten Ali Akbar Rafsanjani, og presidentens stabssjef Esfandiar Mashaei. Begge har altså hatt høge postar i ayatollah-regimet, og står nær maktas sentrum. Men ikkje ein gong det var godt nok for Voktarrådet, som har makta til å godkjenne eller avvise kandidatar til president- og parlamentsvala.

Kven er da desse to, og kvifor vart dei stengt ute? Rådet grunngir ikkje vedtaka sine, men det siste er lettast å svare på, dei to stod i fare for å kunne vinne valet. Rådet godkjente kandidaturet til ein langt meir reformistisk kandidat, Muhammad-Reza Aref, men han er relativt ukjent og upopulær og utgjer liten fare for å bli velgarmagnet. Rafsanjani og Mashaei er også knapt noen store folketribunar som vekker massanes begeistring, men dei er iallfall så kjente at dei kunne bli fokus for ein reell valkamp som sist gong i 2009. Styret brente seg den gongen på dei store demonstrasjonane som satte Tehran i brann, og vil ha eit "kjedelig" val som ikkje fører til uro. Der ein av deira to-tre konservative favorittar tar seieren.

Ali Akbar Rafsanjani
Ingen av dei to uteslutta er reformistar som har noen ide om grunnleggande endringar i det styresettet Khomeini utvikla etter revolusjonen i 1979. Ali Akbar Rafsanjani er først og fremst ein businessmann, svært rik og sverta med omfattande korrupsjonsklager. Men han er kanskje Irans mest smidige politikar, som har skifta mellom lojalitet både til Khomeini og hans arvtakar Khamene'i, og støtte til reformistar når det har passa seg i hans planar. Han er opportunist til det yttarste, og nå er han uroa over den isolasjonen som Iran befinner seg i. Den er så absolutt bad for business, og Rafsanjani går derfor inn for å forhandle med omverda og lette restriksjonane, utan nødvendigvis å endre noe dramatisk med dei indre forholda i Iran eller det religiøse systemet. Det gjer han populær i utlandet, og også eit håp for økonomisk bedring hos dei i Iran som kjenner tyngda av boikotten sterkast.

Kandidaten, den tolvte imam og Dommedag
Den andre uteslutta kandidaten, Esfandiar Mashaei (uttalas Mashâ-e-î med to lange vokalar), er meir ukjent i utlandet, men langt meir interessant i styrets indre gemakkar. Han er politisk parhest med avgåande president Ahmadinejad, og det var presidenten som pusha på for å få Mashaei som sin etterfølgar. Dette viser altså splittinga inne i det som vi har kalla "regimet" i Tehran, ei splitting mellom presidenten og "leiaren", Khamene'i, som har vart i fleire år nå, trass i at det var Khamene'i som pressa igjennom gjenvalget av Ahmadinejad i 2009. Så kva går det ut på?

Esfandiar Mashaei
Det første kan ein alt sjå i klesdrakta. Dei fleste høgre leiarar i Iran går med turban og kjortel: leiarane Khomeini og Khamene'i, opportunisten Rafsanjani, reformisten Khatami, alle er mujtahidar, altså religiøst utdanna ulama. President Ahmadinejad og hans kollega, derimot, er ikkje det og går altså i vestlige klede. Dei har begge bakgrunn i revolusjonsgarden, og støttar "prestestyret", men kanskje ikkje "prestane" i styret. I noen omtalar blir dei slik presentert som å ha ei meir "nasjonalistisk" haldning i forhold til dei religiøse. Dette høres tilforlatelig ut, men det ser ut til at det med dette ikkje meinas noen form for sekulær nasjonalisme, men ein religiøs nasjonalisme. Iran er det langt største senteret for shia-islam, men dei religiøse har tradisjonelt vore ganske transnasjonale mellom dei tre store sentera for shiisk lærdom, Iran, Irak og Libanon - irakiske lærde buset seg i Iran, iranarar og libanesarar i Irak. Mashaei og Ahmadinejad hører til ei retning som meiner iransk shiisme står i ei særstilling over dei andre, og vil styrke det iranske preget i religionen.

Dette setter dei straks i motstrid til dei tradisjonelle lærde. Men det virkar som det går mye lenger, sjøl om ein må bruke noe kjeldeskepsis: det er fare for å bygge for mye på negative tolkingar i iranske medier. I alle fall skal dei to høre til ei spesiell "låg-kyrkjelig" [låg-moskeelig?] og sterkt eskatologisk retning i shiismen, altså ei retning som meiner at Dommedag er nær foreståande, og med det er shiaenes skjulte 12. imam på veg. Enn meir, dei arbeider for å fremme imamens komme (og dermed Dommedag), og Mashaei skal hevde å vere i direkte kommunikasjon med den skjulte imamen, noe som er reint kjetteri etter shiisk teologi, imamen er skjult for alle. Men dette skal også vere grunnen til Ahmadinejad støttar så kraftig opp om Mashaei, det er slik ikkje klart kven som er leiar og følgar av dei to. At Mashaei skal ha sagt at "israelarane er våre venner [berre ikkje det fæle styret]" er meir skjellsord frå motstandarane enn signal om reell endring. Det samme er vel at to dusin i kretsen rundt han vart fengsla for "hekseri" for to år sidan.

Vi kunne altså knapt vente oss liberal reform frå den kanten, men det kunne kanskje ført til redusert spenning mot omverda. Uansett, det blir det altså ikkje noe av, når dei begge to er ute. I teorien kan Khamene'i omgjere utestenginga, men sidan alle jo reknar med at det er han som har gitt ordren om det, er det meir teoretisk.

Kvifor meiner så Monde at dette vedtaket er så dramatisk, Voktarrådet har jo luka ut reformistar frå kandidatlistane mange gonger før? Det er likevel mulig at balansen i styret nå har endra seg.

Slutt på dobbelmakta?
I omtale av den spesielle iranske styringsforma, har eg gjerne kalla det ei form for dobbelmakt. Khomeini lagde ikkje noe "prestestyre" i den forstand at den shiiske moskeen tok over som stat - dei høgaste lærde utanom Khomeini heldt seg, eller vart haldne, utanfor makta. I staden oppretta han to "maktpyramidar", ein ordinær og sekulær, med valgt parlament og valgt president, og ein religiøs og utpeikt mellom kvalifiserte lærde, ikkje valgt, med eit Voktarråd fylt av tradisjonelle ulama (ofte meir tradisjonelle enn Khomeini sjøl), og seg sjøl som Leiar (rahbar) på toppen. Dei skulle balansere kvarandre, slik at den ordinære stod for statsstyret, mens den religiøse heldt overoppsyn og sørga for at alt var i tråd med revolusjonstanken og korrekt islam.

Begrepet "dobbelmakt" er problematisk, for det stammar frå situasjonen i Russland etter bosjevik-revolusjonen, der ein valgt Duma (parlament) i ein periode styrte parallelt med dei nye statsorgana, sovjetane, som bolsjevikane stilte opp. Ei slik dobbelmakt er ei ustabil overgangsordning etter ein revolusjon, enten det gamle eller det nye systemet må vinne og bli det som styrer landet; i Sovjet vart altså dumaen oppløyst etter kort tid. Bruker vi samme ordet på den iranske revolusjonen, så er altså problemet at dobbelmakta vart permanent, den er her fortsatt over tretti år etter.

Det som ein nå kan spørre seg, er altså om "strukturen" likevel er i ferd med å hente seg inn igjen, og at dobbelmakta i Iran er i ferd med å bli ei enkeltmakt, der Leiaren tar meir og meir over direkte styring og  parlamentet i større grad skal bli eit instrument i hans og Voktarrådets hender. I den retning kan peike mistanken om at Khamene'i ønsker å avskaffe presidentvervet og slik bli utvetydig statsoverhovud sjøl (med ein statsminister under seg?). At valet i år skal bli så "kjedelig" kan altså vere del av ein plan for å gjere både valet og stillinga irrelevant og dermed lett å avskaffe.

Men det er ikkje opplagt at det er mulig. Khamene'i kan nok bli statsleiar, men han må ha eit apparat for å styre landet. Voktarrådet er openbart ikkje kapabelt til det, det er eit sensurorgan og ikkje eit styringsorgan. Skal Khamene'i samle makta inn i éin pyramide, må han altså arbeide direkte med parlamentet, og meir og meir fungere som ein president sjøl, berre ein som ikkje er vald. Teknisk sett er han faktisk også sjøl vald, men av ei særlig valforsamling dominert av Voktarrådet, som han sjøl i hovudsak peiker ut, så det er ein grei sirkel. Men kva når tida og naturen tvinger fram eit skifte i Leiarstolen (Khamene'i er 74), vil da den neste bli meir og meir som ein ordinær president likevel?

tirsdag 7. mai 2013

Syria: Kaos og kollaps

Sommaren 1985 besøkte eg Syria for første gong. Eg hadde berre noen dagar ledig under 'id til besøket, men kasta meg på bussen til Aleppo for helga for å få med meg høgdepunkta for ein historieinteressert turist. Ved sidan av citadellet, var det Umayyademoskeen midt i gamlebyen som trakk interessa. Ikkje så stor som sin namnebror i Damaskus, er Umayyademoskeen i Aleppo om lag like gammal, frå mellom 710 og 720, med sin karakteristiske firkanta minaret som viser stilen frå den tidlige muslimske epoken (minareten vart rett nok bygd først rundt 1090 og ombygd på 1200-talet, men likevel).

Umayyade-moskeen før og etter: finn ein feil
Men nå er den ikkje meir. I førre veke raste minareten sammen etter bombing i området. Regimet og opprørane skuldar kvarandre for å ha skote på den historiske moskeen, mens noen bygningskyndige meiner også at ristinga frå bombenedslag i området kan rett og slett fått tårnet til å kollapse av seg sjøl. Uansett, dette er kanskje den mest tydelige ødelegginga av Syrias historiske arv som vi har sett i krigen. Filosofisk og historisk har det vore krigar og ødeleggingar her sidan hetittane og babylonaranes tid og før, men likevel, det er trist og dramatisk kvar gong det skjer. Eg er iallfall glad eg fekk sett moskeen i fredelige tider.

Gass eller ikkje gass
Syria er elles i nyheitene desse dagane med eit meir flyktig stoff: Er det brukt gass eller ikkje, og i så fall av kven? Det mest rimelige er nok å følge Jan Egeland frå Human Rights Watch: Det finnes ikkje noe bevis for noen ting, frå noen kant. Ingen har handfaste prov, berre vitnemål ofte av relativ upresis art eller uklare bilder som kan tolkas på ulikt vis. Det kjem også ulike fortellingar frå ekspertar i Vesten. Britiske kjelder meiner dei har bevis for bruk, og Obama har komme ut og sagt det motsatte av Egeland: vi veit det er brukt gass, vi veit berre ikkje av kven og i kva omfang. Det er da også komme meir enn berre ein slik påstand, i dei siste par vekene er det rapportert opp mot eit tital ulike tilfelle av noe som minner om gass brukt mot enkeltpersonar, både frå sør og nord i Syria. Bilder viser fråde og andre tegn på kjemiske agentar.

Franske eksperter er likevel meir skeptiske, og peiker på at dei gassane vi snakkar om, sennepsgass og sarin, er vanskelige å kontrollere og spreier seg lett. Om dei faktisk er brukt, vil dei mest trulig ramme langt fleire enn dei to-tre ofra som er rapportert frå kvar stad. Dei symptoma som vi har sett kan heller tyde på at styresmaktene eksperimenterer med å legge ekstra kjemiske stoff i f.eks. tåregass for å bedøve og kontollere heller enn å drepe. Sjøl om det er "kjemisk" - det er vel tåregass i seg sjøl - så vil det ikkje kvalifisere til "masseødeleggingsvåpen", meiner franskmennene som nå er meir tilbakehaldande enn britane.

Vi utan spesialkunnskap kan ikkje avgjere, i slike tilfeller flyt "ekspertisen" lett rundt på alle kantar. Men vi ser jo at dette er politikk, og dét er det mulig å observere. Grunnlaget for alt dette er naturligvis Obamas "raude line", som han nok angrar på at han formulerte. Det opnar for spekulasjonar om politiske motiv for kvar part for å bruke eller ikkje bruke gass.
       For opprørane, som jaktar på internasjonal støtte særlig frå USA, vil det slik få store positive ringverknader om Obamas raude gass-line blir overtrådt. Regimet skuldar dei derfor for å ha arrangert gass-episodane. Det treng dei ikkje ha gjort, men det er rimelig å rekne med at dei er meir ivrige i å rapportere om akkurat dette, dei har mye å tene på det dersom det skulle vere sant og få USA til å gå inn.
         For regimet er det omvendt, dei har mye å tape på amerikansk intervensjon, og ein ville derfor vente at dei nettopp ville respektere denne "raude lina" (det er jo derfor Obama kom med den advarselen). Kan dei likevel ha trådt på eller over lina? Noen spekulerer i om dette kan vere "brinkmanship", at Assad trur at USA ikkje vil gå inn uansett - det er jo openbart at det er ganske liten entusiasme både hos Obama og hos amerikanarane for eit nytt Midtausten-eventyr. Assad kan derfor ha prøvd å stresse grensene for å sjå kor langt han kan gå, og kanskje påvise at USA er ein "papirtiger" utan tenner. Men alt altså berre dersom det faktisk er noko hald i gass-skyene.

al-Qa'ida i Syria?
Mens gass er opprørets retoriske trumfkort mot regimet, har regimet fått ei gladmelding frå opposisjonen: den irakiske al-Qa'ida-gruppa erklærte at opprørsgruppa Nusra-fronten nå var underlagt dei og al-Qa'ida. Er det noe Vesten frykter meir enn gass, så er det al-Qa'ida. Der ser de, kroar regimet: vi hadde rett heile tida. Dette "opprøret" er berre utanlandske jihadist-terroristar.

Nå gjekk leiaren av Nusra-fronten raskt ut og bad irakarane ta det med ro i bakkane: Dei hadde slett ikkje tenkt å legge seg under noen irakisk sentral, dei har sin eigen kamp i Syria. Men noe realitet er det jo i dette likevel.

Opprøret i Syria har alltid vore sammensatt av mange ulike og sjølstendige grupper, og det er ganske uoversiktelig utanfrå. Men det ser ut til at vi kan snakke om (minst?) tre kategorier grupper mellom dei som kjemper:
         - For det første, den mest kjente alliansen av militsar som reknar seg som del av den "Frie Syriske Hæren" (FSA på engelsk). Det er dei som blir kalla "opprørane" i vestlige medier, og dei er openbart ein viktig, kanskje den viktigaste kompontenten. Den er på ingen måte samla, og uttaler frå "leiarar" i FSA må tas med ei klype salt, dei fleste av militsane der er enten heilt autonome eller samarbeider først og fremst lokalt. Politisk spenner dei frå liberale og sekulære til islam-orienterte grupper, mange er tiltrukke av det Muslimske Brorskapet i Syria, som var fråverande inne i Syria under Assads hardstyre, men nok har klart å få noen basis i landet nå. Dei fleste er nok likevel lokale utan noen klar ideologisk profil bortsett frå ei meir eller mindre vag tilslutning til islam.
         - Mange islamistiske militsgrupper rekner seg ikkje som del av FSA, og avviser både eksilleiinga i det Syriske Nasjonalrådet (og tildels også den større Koalisjonen, som nå ser ut til å vere dominert av Nasjonalrådet igjen). Mange av dei blir finansiert av Qatar og Saudi-Arabia (som også finansierer FSA-grupper?), og politisk blir dei gjerne rekna som salafistar, altså strengare enn "Brorskaps-islamismen" vi finn i FSA, og kanskje også enn dei meir spontane islam-orienterte militsane - men dette må ein nesten vere på bakken for å få klar oversikt over.

Og så har vi altså den største og viktigaste salafistgruppa, som er Jabhat al-Nusra (eig. "Støttefronten", men namnet spiller trulig på støtte til eller frå Gud). Så langt vi kan sjå, så er det rett at initiativet til fronten kom frå Irak og gruppa "Den islamske staten Irak", som er namnet på irakisk al-Qa'ida. Dei vart da også kjent med samme type aktivitet som al-Qa'ida i Irak, med bombeangrep i Damaskus som også ramma sivile i regjeringskontrollerte områder. Men gruppa har endra strategi til å bli ei regulær militsgruppe som kjemper på samme måte som FSA og andre for å vinne og utvide kontroll over områder i ulike delar av Syria. Dei har hatt stor suksess, og kan trulig måle seg med FSA i styrke og er langt bedre strukturert og organisert. Ikkje minst blir dei kreditert med den viktige seieren i byen Raqqa i Eufrat-dalen aust i landet for noen månader sidan. Slik sett har Nusra vokse seg til å bli noe anna og meir enn sitt irakiske opphav, og er i dag langt sterkare og viktigare enn den irakiske Qa'ida-gruppa. Når dei siste nå prøvde å hevde sin opphavsrett, vart det nok derfor ikkje minst oppfatta som veslebror som ville ta styring med sin mektigare og viktigare storebror.

Ideologisk er det likevel ingen og liten forskjell: Nusra ser ut til å stå på Qa'idas ideologiske grunnlag, slik som irakarane, og dei erkjenner Ayman al-Zawahiri (som sit isolert kvar han no er i Afghanistan eller Pakistan) som sin inspirator. Men i strategi har denne syriske gruppa slått inn på ei heilt anna line. Mens Qa'ida i Irak sloss like mye mot rivalar som mot amerikanarne, er Nusra-fronten heilt klar på at våpna berre rettas mot regimet, og dei kjemper side med side med, og ikkje mot, FSA og dei andre militsane. Derfor, og på grunn av sine klare sigrar, har dei stor respekt hos opprørane. Dette har ført til at mange aktivistar er trukke til Nusra, og det har nok igjen endra fronten og gjort den breiare og meir "nasjonal" (det har også trukke utlendingar, ikkje berre Qa'ida-sympatisørar men også andre "aksjon-hungrige" nettopp til Nusra, derimellom norske, og det ser ut til at Nusra har klart å absorbere og organisere dette internasjonale innslaget). Nusra virker slik strategisk som meir moden enn andre Qa'ida-avleggarar, og kan såleis bli både viktigare og potensielt farligare enn dei andre fragmenta av denne jihadismen - men så langt ser det altså ut som om Nusra, ulikt Qa'ida sentralt, er heilt fokusert på den nasjonale syriske kampen og ikkje på den globale jihad.

Mareritt for USA: Alternativet til Assad kan bli eit regime dominert av Qa'ida (eller sympatisørar). Men kor stor fare er det for det? Vel, for det første ser det ikkje til å vere noen ende på krigen; om noe har regimet hatt noe framgang i dei siste vekene og står slett ikkje foran undergangen - intet nytt frå Vestfronten virker meir som ein historisk parallel. Men la oss si at Assad-regimet plutselig forsvinn, kva skjer da?

Nå har forholdet til FSA og andre har slett ikkje vore utan gnissingar. I dei områda der Nusra har kontroll, har dei prøvd å sette sitt merke med sine litt sære tolkingar både av politikk og shari'a, som har vekt motstand. Spesielt har kampen om flagget ført til protestar og nesten trefningar: Nusra vedkjenner seg ikkje det kjente grønne, kvite og svarte opprørsflagget som FSA og andre brukar. Dei vil ha eit islamsk kalifat, med eit reint svart flagg. Derfor har Nusra-folk rive ned FSAs syriske flagg og heist sitt eige, mens dei andre har gjort det motsatte. Det har også vore rapportar om krangel og slåssing rundt tiltak Nusra har prøvd å gjennomføre. Dette er urovekkande for den breiare opposisjonen, sjøl om dei offisielt prøver å halde samla front og kan kritisere Nusra for ekstreme kampmåtar (sjølmordsbombar) men like fullt erkjenner dei som ein sentral del av motstanden. Det er likevel relativt tydelig at det berre er kampen mot Assad som held dei to frå å barke sammen. Skulle dette også vere situasjonen når Assad evt. fell, er det liten tvil om at vi vil umiddelbart få ein borgarkrig mellom Nusra og FSA (og deira støtter), sidan deira mål for Syria kan ikkje foreinas sjøl på kort sikt. På den andre sida; kampen forandrar også aktørane. Som nemnt har Nusra trukke til seg mange ut frå sin effektivitet mot Assad. Vil desse også bli "sosialisert" til å bli fullblods jihadistar i kamp mot rivaliserande islam-orienterte og islamistiske grupper i FSA? Eller vil Nusra over tid bli "nasjonalisert" og miste sitt jihad-revolusjonære preg (slik ein kan si Hizballah gjorde på 1990-tallet)? Eller vil tvert om salafistar utanfor Nusra og kanskje tilmed innanfor FSA trekke i motsatt retning, slik at dei blir til ein dominerande salafist-koalisjon (med eller utan Qa'ida-stempel) som vil overdøve både brorskapsfolk og gjenverande sekulære i FSA? Dette er det alt for tidlig å svare på, men det blir viktig å følge med. Og da har eg ikkje nemnt Israels angrep, som blir eit "side-show" til det som elles foregår i Syria: "Vi fordømmer den sionistiske krigserklæringa mot vårt land, men beklagar at vi er opptatt på anna hald akkurat nå og håpar vi kan komme tilbake til dette seinare".

lørdag 4. mai 2013

Historie og moral

I samband med "Korsfarardagane" som blir avhalde i Oslo med jamne mellomrom har det, som ved tidligare høve, vore tendensar til ein historiedebatt om Midtaustens middelalder. Det er jo bra for historia å bli debattert. Men diverre har slike debattar tendensar til å dreie seg om Saladin, korsfararane og heile tidsperioden i Europa og Midtausten er "bra" eller "dårlig". Det er neppe noe historia kan svare på.

Det er jo naturlig at den offentlige debatten har eit slikt normativt fokus, og kvar enkelt av oss, både historikarar og andre, har jo våre standardar for kva som er "bra" i fortid og nåtid og kan vurdere historia opp mot det. Men målet for historia som vitskap er ikkje å si om Saladin var ein "god og nobel" riddar eller ein "blodig og nedrig despot". Det vi skal gjere er å fastlegge, så langt vi kan, kva han gjorde, når han gjorde det, kva grunnar som låg bak hans handlingar og kva konsekvensar dei hadde. I dei siste to spørsmåla ligg det vurderingar og val i kva vi trekk fram, det er slikt (meir enn det enklare "kva" og "når") som driv historiekunnskapen framover. For noen er det samfunnet rundt eller "materielle vilkår" som er viktig, for andre maktpolitikk og strategi, og for noen psykologi og sultanens indre liv. Det siste er notorisk vanskelig å bestemme i ein annan tidsalder da vi ikkje kan "snakke med Saladin", det avheng av om det er mulig å dra parallelar til vår tid: kan vi studere psykologi eller ideologi hos individ i dag og gå ut frå at eit individ på 1100-talet fungerte på samme "allmennmenneskelige" måte?

Det kan ein altså drøfte, faglig. Men det er mye verre å sette eit objektivt vitskaplig stempel på om personen derfor var "god" eller "vond". Dersom kong Bjartmar den fromme sat i sitt middelalderslott heile livet og las bibelvers i staden for å kjempe mot baronane (og slik styrke statsmakta), gjorde det han til ein god konge eller ikkje? Det kan avhenge av om vi tar med parentesen eller ikkje; ein fredelig konge kan vere ein svak konge eller sterk konge alt etter omstenda, og er det dessutan bra eller dårlig at statsmakta er sterk? Kvar av oss gir subjektive svar på det, alt etter kva vi legg vekt på. Det samme gjeld naturligvis spørsmålet om den europeiske middelalderen var "bedre" eller "dårligare" enn den muslimske, som også blir hissig diskutert. Det avheng av kva vi legg vekt på. Vitskapen skal berre legge grunnlaget. Vi kan måle element objektivt, at det er større produksjon av slik og slik litteratur, at det økonomiske velstandsnivået gjekk opp eller ned (i dei og dei sektorar eller sosiale lag), at levealder var høg eller låg og at sjukdommar fekk større eller mindre fatale utfall. Vi kan slå slike faktorar sammen og seie at "sivilisasjonsnivået" er høgare i ein region enn i ein annan (større politisk samhald, litterær produksjon, økonomisk velstand, levealder aukar, osv.), men dette må heile tida vere basert på objektive mål. Romarriket scorar trulig høgt på mange av desse variablane, men kan likevel ha vore undertrykkande og "vondt" for dei som vart utsatt for det.

Kva faktorar ein skal ta med i sammenstillingar kan også alltid diskuteras, men det er ganske rimelig å oppsummere at det arabiske riket stod ganske høgt over det kristne Europa i sivilisasjonsnivå i starten av middelalderen, og kanskje også gjennom mye av europeisk høgmiddelalder, alt etter som kva kriterie ein legg mest vekt på. Men ein debatt om at det arabiske riket dermed var "bedre" enn det kristne Europa virkar fremmend og uvitskaplig. Naturligvis kan vi alle meine noe om det, og diskutere det fillene fyk kva som er det viktigaste for ein "god" sivilisasjon, men vitskapen må nøye seg med å skaffe fram faktiske argument. Debattar om det normative bør da også bygge på ein etablert faktakunnskap, som ideelt er felles uavhengig av normativ ståstad.