mandag 24. januar 2011

Kva betyr "religionskritikk"?

Enten det er snakk om islam eller kristendom, anten ein er for eller mot karikaturar, er alle einige om at "vi må jo ha religionskritkk". Men kva betyr det egentlig? For meg verker dette ordet uklart, fordi det vel dekker over "kritikk" som har heilt ulikt innhald og ulikt mål:

- Ein er kritikk av religionar generelt; alle religionar er falske fordi det ikkje finnes noen gud av noe slag: Kritikaren er ateist, og målet er å svekke eller avskaffe alle religionar.

- Eller det kan vere kritikk av ein annan religion enn eins eigen, fordi din er "falsk" og min er "rett": Kritikaren er truande, ein monoteist som tar på alvor "du skal ikkje ha andre gudar enn Meg" / "det fins ingen gud utan Gud". Målet er å svekke den kritiserte religionen.

- Eller ein kritikk av "urette" tolkingar av eins eigen religion; Gud har "eigentlig" meint noe anna, eller mi eiga tolking er av andre grunnar betre. Kritikaren er truande av samme religion, og målet er å gjere den kritiserte religionen bedre.

Kven av desse er det som er høgverdig og som vi "må" drive, og kva slags kritikk er det som gir meining? Den aggressive ateismen kan raskt komme i butt med religionsfridomen, for i denne ligg det ein toleranse for andres tru som er i strid med at "alle religionar bør avskaffas". Den som misjonerer for at "din gud er falsk fordi min er rett", står eigentlig også i samme båt: Begge to må naturligvis få hevde at alle gudar / denne eine guden ikkje finnes og er dessutan ein dårlig gud. Også den tolerante ikkje-truande vil jo helst vere einig i det. Men sidan trua sjeldan er basert på ei rasjonell avveging av fordelar og ulempar av ulike gudar, blir slike debattar oftast ikkje spesielt fruktbare.

Den siste varianten er meir interessant. Men her er spørsmålet på kva grunnlag ein kan føre ein slik "intern" kritikk for å forbetre innhaldet i religionen. Her vil den truande og den ikkje-truande skille lag; for den truande er Guds rolle sentral, religionens sanne vesen må vere det Gud har bestemt. Målet må derfor vere å avdekke denne sanne Gudsviljen. For den utanforsåande, ikkje-truande gir ikkje det målet noen meining: når Gud ikkje fins, så har han heller ikkje noen sann vilje. For den ikkje-kristne kan det derfor ikkje finnas noen "sann kristendom", for ikkje-muslimen ikkje noen "sann islam". For den kristne og muslimen er dette meiningsfulle begrep, om ikkje anna for den enkelte truande sjøl, kvar muslim må bestemme kva som er sann islam for han. Vi andre kan ikkje bestemme dette for oss sjøl eller andre.

Vi kan derimot delta i to andre typar samtale, eller kritikk, rundt ein religion som vi ikkje delar. Vi kan komme med ein normativ kritikk av konsekvensane av ein teologi, sett opp mot eit normativt grunnlag som vi har utanfor religionen (og Gud), slik som universelle normer om menneskerettar osv. Vi kan ikkje si om enkebrenning er "sann" eller "falsk" hinduisme, men vi kan si at enkebrenning er i strid dei normane vi sjøl, som menneske og samfunnsborgarar reknar som ufråvikelige. Dette er ikkje så mye ein religionskritikk som ein normkritikk; vi kritiserer dei normene som kjem til uttrykk (enkebrenning) uavhengig om dei er begrunna religiøst, kulturelt, politisk eller på anna vis.

Dessutan kan vi delta i ein logisk debatt om innhaldet i ein religion, uavhengig av normsystem, der vi kan bruke begrep som "sann" og "falsk", eller i det minste "rimelig" og "urimelig"; ikkje ut frå Guds vilje, men ut frå objektive kriterier som t.d. språk og logikk. Denne debatten kan vi dele med den truande, og langt på veg på samme måte som dei drøftar internt. Men mens den truande er underlagt eit ønske om å få det normative (det som er "sann tru" for han) og det logiske til å henge sammen, er den ikkje-truande fristilt frå dette ønsket, og kan godt komme fram til at det normativt riktige er ei ulogisk og urimelig tolking og omvendt.

Vi kan vise forskjellen med eit eksempel: Eit kinkig spørsmål i moderne islamtolking er Koranens vers 4:34, som m.a. seier om ulydige koner, at om ingenting anna nyttar, "wa'dribuhunna", "så [daraba] dei". I vanlig arabisk betyr dette verbet "slå". Korleis skal ein forstå det? Har ektemannen her Guds fullmakt til å denge kona? Dette strir openbart mot vårt normative grunnlag i vår tid, men også muslimske teologar har hatt problem med dette. Derfor har dei søkt etter utvegar.

Ein måte er å legge inn ei kvalifisering i teksta. Slik t.d. i Yusuf Alis mye brukte omsetting: "beat them (lightly)", evt. med tolking om at det er snakk om lette klaps med eit tørkle, ut frå ein profettradisjon. Men for det første er dette neppe godt nok, vi godtar heller ikkje retten til lette klaps, og dessutan står det i Koranverset rett fram "så slå dei" utan noen slik begrensing. Ein annan er å omsette til meir generelle termer om tukt, eller å påstå at dette ordet på arabisk har mange ulike tydingar, slik som "forlat, unnvik", og at vi må forstå ordet slik (sjå t.d. www.flw.ugent.be—bogaert4.htm, også Laleh Bakhtiars omsetting, "then go away from them"). Det har sin støtte i at dei fleste ord i arabisk er mangetydige og ofte betyr heilt motsatte ting. Men det er alltid ei grunnbetydning som er den normale meininga, og "daraba" er det heilt vanlige ordet for "slå".

Ein annan måte er å fri seg meir frå Koranens ordlyd. Meir radikale, særlig feministiske, teologar gjer det, og bruker tanken om "erstatning": Koranen har fleire sjølmotseiiande påbod eller tilrådingar, til dømes både positive og negative til å drikke vin. Den vanlige tolkinga er at Openbaringa skjedde over tid; Gud hadde ein bestemt vilje, men for å lette overgangen for dei første muslimane innførte han noen reglar i to omganger, så dei skulle gradvis få tilvenne seg det rette. Det verset som vart openbart sist er derfor det som gjeld og "erstattar" innhaldet i det eldre verset. Det, seier feministane, viser at islam og Gud har eit etisk grunnlag og ei retning som kan bli innført stegvis ut frå kva som var mulig i samtida. Når det gjeld kvinner, er Koranen heilt klar på at Gud ønsker å betre deira stilling i retning av fullt likeverd med mannen; det kan ein lese både ut av det som blir sagt om kvinner og dei konkrete påboda. Men på Profetens tid, da Koranen vart skrive ned, kunne ein ikkje komme lenger enn ein gjorde. Likevel må muslimane gå i retning av det som er Guds etiske ideal, og idag kan vi altså i mye større grad gjennomføre Hans vilje om likestilling enn på Muhammads tid.

Ein slik måte å forstå islam på bygger jo fortsatt på Koranen og "Guds eigentlige vilje", det er Gud som skal legge grunnen for muslimens liv. Men for dei fleste muslimar er det vanskelig å foreine det med ein tanke om at Koranen er Guds endelige ord, da burde det i det minste ha funnes eit eksplisitt utsagn som går i den retning i Koranen, og som vi idag ville kunne forstått på vår måte. Ei slik tolking forutset altså ikkje berre ei endring av oppfatninga av kvinner, men også av oppfatninga av Koranens plass i islam.

Kva vil så religionskritikk si her? For ein truande muslim er alle desse formene for kritikk av den tradisjonelle tolkinga av dette verset både mulig og "rett" for han sjøl. Han (eller ho) kan meine at verbet "daraba" må forståas som "forlat dei" i staden for "slå dei". Dersom det er rett for henne at det er dette Gud eigentlig har meint, så er det rett religion for henne, for det er den truande som bestemmer trua, og ikkje ordboka. Dersom ho meiner at Koranens bod må forståas i ei historisk og dynamisk ramme, som uttrykk for eit etisk grunnlag som i dag blir også uttrykt i dei universelle menneskerettane, ja så er det rett islam for henne. Men det kan vere falsk islam for andre, for så lenge det er snakk om den personlige trua om kva Gud har meint, og korleis dei truande skal leve ut si religiøse tru, så har ingen muslimar forrang framover andre (med mindre andre truande gir noen ein slik autoritet og forrang; men så vil det bli opp til dei som tenker annleis om dei vil legge seg under den autoriteten).

Uansett, denne debatten kan ikkje den ikkje-truande legge seg opp i, for den bygger på kva val den truande gjer i forhold til si eiga tru, og den treng ikkje vere logisk. Tvert om; dei mest sympatiske tolkingane, dei som fell sammen med vårt verdigrunnlag er ofte dei mest ulogiske, som at ordet "daraba" eigentlig betyr noe heilt anna enn det det openbart betyr, eller at Koranen ikkje eigentlig er det som muslimar har meint det er gjennom 1400 år. So be it, om det er det som må til for å gjere firkanten rund.

Alt vi kan gjere, er å klarlegge kva normgrunnlag vi meiner er rett, og som vi meiner alle bør dele anten dei er truande eller ei. Noen normer er uomgjengelige i det moderne samfunnet vi skal leve i (det vere seg det norske eller verdssamfunnet), andre er positive og ting vi vil kjempe for sjøl om vi godtar at alternativ finnes; det er ein annan debatt kva som er kva der. Men uansett, våre standpunkt og vår argumentasjon går her på normene, ikkje på religionen. Det er oss revnande likegyldig korleis dei truande eller andre kjem fram til å dele desse normene, vår interesse er at dei gjer det. Om dei omtolker tekstane språklig men beheld autoriteten som Guddommelig, om dei løyser opp autoriteten til dei heilage tekstene og ser på "etikken", eller om dei rett og slett gir dei universelle normene openlyst forrang foran kva Gud kan ha meint, det må dei sjøl få bestemme, så lenge resultatet blir noe vi kan leve med.

Derfor virker begrepet "religionskritikk" feil her. Det høres enten ut som om vi ikkje-truande skal gå inn i teologien og blande oss i kva som er "rett tru", evt. at vi skal meine at religionen ikkje kan forbetras uansett. Religionskritikk er openbart riktig namn på dei som vil bruke tida si på å bevise at gudar er oppspinn og religionar noe tøv, som kan vere intellektuelt morosamt, men kanskje ikkje samfunnsmessig nødvendig. Det som er nødvendig er noe anna, å snakke om kvinnerettar, om likestilling, demokrati; ikkje fordi det er rett teologi, men fordi det er rett.

Det er kritikken. Men så lenge desse tinga også blir drøfta innanfor religiøse termar og kva som står i heilage skrifter, må vi naturligvis også la oss informere om desse debattane, sjøl om vi altså ikkje kan ta normativt del i dei. Vi må kunne forstå både kvar dei truande kjem frå, og kvar dei går, for å begripe innhaldet i det dei seier. Alt for ofte blir, i "religionskritikkens" namn, store og merkbare steg i "riktig" retning oversett fordi dei ikkje stemmer med den teologien "vi" meiner er rett for dei truande. Vi kan nok ønske at det går fortare og lengre, men det er berre dei truande sjøl som kan føre den meiningsfulle religionskritikken av si eiga tru.

Ingen kommentarer: